Mitt første møte med Kiss var i 1975 da broren til kompisen min kom hjem med en Kiss LP med tittelen ALIVE. Jeg husker fortsattt synet av albumcoveret og lukten av plastikk sleeven. Siden den gang har Kiss vært en stor del av livet mitt. Mandag kveld var mildt sagt surrealistisk, men alikevel mer realistisk enn ventet...

I 1978 ble jeg for alvor det man kan kalle KISS fan! Søsteren min hadde begynt å date en Kiss fan og hadde med seg et bilde av monsteret jeg hadde skimtet på rommet til kameraten min noen ganger. Men nå så jeg bildet i close-up, mens søsteren min stolt spilte I WANT YOU...på kassett. Du verden som det monsteret med den lange tunga kunne synge.Noen måneder senere visste jeg godt at monsteret het Gene Simmons og at det slettes ikke var han som sang I WANT YOU. Jeg husker den første KISS kassetten jeg kjøpte, Dressed To Kill, så Dynasty med den nye hiten I WAS MADE FOR LOVIN' YOU. Konserten i Drammenshallen jeg ikke fikk lov å gå på, og alle de andre konsertene jeg gikk på i årene som kom. Jeg husker jeg syklet til byen annehver dag til Narvesen for å høre om det nyeste Bravo eller Okey hadde kommet ennå. Kanskje var det et bilde eller et innslag med Kiss. Og var det det klarte jeg ikke å vente til jeg kom hjem med å suge inn intrykkene fra bladet.

Første gang jeg traff Kiss var i 1992 på Cafè Lip i Oslo under Revenge promoen. Jeg var Radio Sarpsborgs utsendte og intervjuet heltene mine. Et eventyr. At jeg løp gjennom sperringene og vaktene i 1983 for å ta Eric Carr i hånden og si "you're great Eric!!" gjelds vel egentlig ikke som "en treff". 

Men etter tidens tann har man selvfølgelig rukket å forstå pengemaskineriet Kiss, spilt med både Bruce og Eric og blitt litt blassert i forhold til "kjendiseri". Det er noen år siden man ble starstruck dessverre. Og når Gene Simmons kom spaserende inn ved scenen under mandagens linjesjekk, kjente jeg til min store forundring at hjertet ikke engang dunket ett hakk kjappere. Men var mer opptatt av at våre tilmålte 20 sekunder (ja du leste riktig) med monitor sjekk skulle kunne gi oss så levelig lytting som overhodet mulig. Mandagens Kiss support handlet mer om å forsøke å gi min orske Kiss familie en så god oppvarming som mulig. Og det var under våre 30 minutter forran et fantastisk publikum som ga meg noen kjappere hjerteslag og adrenalin kick. 

Kiss konserten var uten tvil den mest velregiserte jeg noen gang har opplevd.Et fantastisk show man bare kan drømme om å koste på seg. Så får det heller være at man har opplevd sine gamle helter den gang da Paul sang oktaven høyere og spratt høyere enn en olympisk atlet.

Alt i alt: I had a GREAT time!! Og takker Live Nation og Doc McGee for tillitten. 

Åge Sten Nilsen 

Foto: Alf-Johnny Sørensen